Fredrik sto i bytorget sammen med resten av landsbyen og ventet på nyhetene. Vanligvis ville de bare komme med viktige kunngjøringer over radioen, eller til og med via avisen, men denne kunngjøringen var tilsynelatende så viktig at alle måtte høre den live. Etter noen minutter kom en mann i dress opp på scenen og snakket i mikrofonen. «Igjen har det tyske riket seiret over sine fiender. Keiseren takker dere alle for deres motstandskraft i den andre store krigen som endte i fjor. Dessverre, som mange av dere vet, har befolkningen i vårt strålende rike blitt desimert. Halvparten av alle menn omkom for å gi Tyskland seier, og to av tre menn mellom 18 og 30 år er nå døde. Derfor anses det som avgjørende for landets fortsatte velstand at hver ung mann får barn med flere kvinner. Det er den patriotiske plikten til hver kvinne å dele de gjenværende mennene i Tyskland og føde deres barn slik at vi kan befolke landet på nytt.» Folkemengden var lamslått av dette dekretet og forble dødssilent under resten av talen. «Vi vet at en slik ordning kanskje ikke kommer naturlig for mange, derfor implementerer vi et program for å fremme ønsket atferd.» Byråkraten drakk noe væske fra en flaske og gjennomgikk deretter notatene sine. «Når det gjelder deres landsby, landsbyen Trehus, har dere blitt spesielt hardt rammet. Derfor vil hver mann bli forventet å… samarbeide… med fem kvinner hver. Hver kvinne vil få et nummer, og hver mann vil få et nummer som slutter på null etterfulgt av ordet ‘partall’ eller ‘oddetall.’ For eksempel, hvis en mann får nummeret 10-partall, må han ‘samarbeide’ med kvinnene som ble tildelt numrene 10, 12, 14, 16 og 18. Ingen nummer skal omfordeles under NOEN omstendigheter. Når du har blitt tildelt en kvinne, er du fast med henne. Nå skal alle dele seg i to køer, en for kvinner og en for menn. Du vil gi regjeringsarbeideren ditt navn og adresse, og så vil de tildele deg et nummer.»
Heldigvis ventet Fredrik bare en time i køen – mennenes kø var mye kortere enn kvinnenes – og fikk sitt nummer. Han stirret på papiret. «Fredrik Vogel: 50-oddetall» sto det. Fredrik skyndte seg hjem og kom før både søsteren og moren. Da de kom, kunne han se at de ikke var særlig begeistret for hele situasjonen, men Fredrik forsto at det var hans patriotiske plikt å befolke landet på nytt etter deres lange brutale krig med Den sosialistiske folkerepublikken Frankrike og Sovjetunionen. «Så, hva fikk dere?» spurte Fredrik, selvsikkert. «Jeg sier det ikke til deg.» Søsteren hans, Heidi, så bort. «Kom igjen, jeg er bare nysgjerrig.» «Hvorfor, så du kan spørre rundt for å finne ut hvilken fyr som skal ligge med meg?» «Heidi! Ikke bruk sånt språk i mitt hus!» Moren deres ropte til dem. «Vel, jeg skal fortelle deg mitt først, siden du ikke vil fortelle meg ditt.» Fredrik sa i stedet. «Jeg fikk 50-oddetall.» «Hva?!» Heidi bleknet av sjokk. «Hva? Fikk en av vennene dine meg eller noe?» «Nei…» Heidi sa og snudde kortet sitt for å vise ham at det sto nummer 51 på det. Fredrik så over på moren sin og kunne se på ansiktsuttrykket hennes at hun også hadde blitt tildelt ham.
De neste par dagene var veldig pinlige hjemme. Han prøvde å unngå å se moren eller søsteren i øynene, de tydelig gruet seg til hva de måtte gjøre. For å utsette det så lenge som mulig, hadde Fredrik avtalt å møte en annen kvinne han hadde blitt tildelt i kveld for deres «date.» Hans date, Angelika, var en enkel kvinne. De gikk til en liten lokal kafé, og hun snakket og snakket og snakket. Hun likte sannsynligvis selskapet, hun hadde sannsynligvis ikke snakket med et medlem av det motsatte kjønn på samme alder på ganske lenge. Fredrik gjorde sitt beste for å lytte og smile. Hun snakket mye, men sa i bunn og grunn veldig lite. Etter at daten var over, forsto Angelika hva hun måtte gjøre og inviterte Fredrik hjem til seg. Fredrik hadde bare hatt sex et par ganger før, en gang i landsbyen da han var 18 før krigen og et par ganger under okkupasjonen av Roma. Men Fredrik kunne allerede fortelle at Angelika var veldig vanilje seksuelt. Når tiden kom og de gikk opp til rommet hennes, kysset hun ham bare lett kanskje to ganger før hun la seg ned på sengen som en sexdukke. Hun kledde seg ikke engang av, det overlot hun til Fredrik. Fredrik var selvfølgelig glad for å gjøre det, fitte var fitte tross alt, selv om Angelika var litt av en død fisk. Hun så det enten som sin patriotiske plikt eller hadde bare levd et veldig beskyttet liv og aldri lært om sex fra vennene sine, Fredrik var ikke sikker på hvilken. Han var bare glad for at han ikke trengte å bruke kondom. Den engelske jenta han hadde feiret krigens slutt med, hadde fått ham til å bruke gummi. Fredrik støtet og støtet inni henne, gikk raskere og raskere, og brukte i bunn og grunn kroppen hennes til å onanere. Og når tiden kom, lot han det hele ut og skjøt frøet sitt opp i henne. Mens han pustet tungt, bøyde han seg ned og ga henne et kyss på pannen. «Takk.» sa Angelika mens hun løftet knærne mot hodet.
Da Fredrik kom hjem fra daten, fant han moren sin sittende ved et lite bord på kjøkkenet med en drink og en haug med tomme flasker på bordet. «Jeg snakket med rådhuset i dag.» Moren til Fredrik så ned på drinken sin. «Det er ingen mulighet for å endre tildelingene. Vi bare…»
måtte gjøre det beste ut av situasjonen.» Hun hørtes så beseiret ut, Fred følte seg dårlig, men håpet at det ikke ville gjøre henne noen langsiktig skade. Kanskje hun bare ville tenke på det som et håndtrykk? «Jeg lover at alt vil bli bra, mamma. Vi skal finne ut av det.» «Ja. La oss bare få det overstått.» Freds mor reiste seg fra stolen, litt ustø på grunn av hvor mye hun hadde drukket, og løftet opp sin gjennomsiktige hvite nattkjole for å blotte sin bomullsbekledde rumpe. «Kom, gjør din plikt for fedrelandet.» Fred adlød og gikk opp til sin mor som var bøyd over bordet. «Trekk ned trusen min og vis meg at du kan ta vare på meg nå som faren din er borte.» Fred trakk av seg buksene og la begge hender på morens rumpe, klemte kinnene hennes. «Liker du rumpa mi, baby? Mammaens fitte er enda bedre.» Med det trakk han ned morens truse til anklene og gned sin harde kuk mot åpningen til skjeden hennes. «Prøv meg.» Hun oppfordret ham. Og med det gikk Fred inn i hullet han hadde kommet ut av for 23 år siden. Moren hans var kanskje i begynnelsen av 40-årene, men hun var like våt og stram som en jente på hans alder. Hun var så stram og fitta hennes så varm, våt, himmelsk at han var overrasket over at faren hans ikke hadde fått flere barn. Hvordan trekker man seg ut av en kvinne som dette? Fred økte tempoet og begynte å knulle moren sin hardt på kjøkkenet. Dette handlet ikke om kjærlighet, men om forplantning. Han slamret inn i fitta hennes og behandlet moren sin som den avls-hora hun var. Hennes barn og barnebarn ville skylde seg selv til hennes kjærlighet til sex. Fred la hånden under morens nattkjole og klemte på hennes litt hengende bryster. Når han ikke klemte dem, spratt de som enhver middelaldrende kvinnes ville gjort. Etter noen minutter hørte han fottrinn nedenunder. Heidi! Hun må kunne høre dem knulle på kjøkkenet. Han følte øynene hennes på dem, men var for opptatt med å slamre kuken sin inn i morens fitte til å legge merke til nøyaktig hvor hun var og hvor lenge hun hadde sett på. Alt han visste var at da han endelig sprutet inn i moren sin, og ga seg selv en sønn og en ny bror – var Heidi borte. *** Neste dag kom, og Fred så verken skygge eller hår av søsteren sin. Hun må unngå meg. Tenkte han. Det var greit, Fred hadde arbeid å gjøre. Han søkte på jobber på flere fabrikker og til og med hos politiet, hva enn en veteran kunne få. Selv om, gitt mangelen på menn, etterspørselen etter politi var veldig lav og behovet for tøffe fabrikkarbeidere veldig høyt. Voldtekt var praktisk talt ikke-eksisterende, ettersom hver mann praktisk talt ble gitt kvinner å knulle. Likevel var økonomien i Tyskland i ruiner. Kaiser Wilhelm III jobbet hardt for å rette opp situasjonen, eller så proklamerte radioen, men det ville sannsynligvis ta en generasjon før Tyskland eller resten av verden for den saks skyld var tilbake til normalen. Kommunismen var renset fra verden, men til hvilken pris? Hvilken ny store ondskap ville komme til å erstatte den? I mellomtiden besøkte Fred de to andre kvinnene han hadde blitt tildelt. Den ene var litt for gammel for hans smak og den andre en freak. Gode problemer å ha, gjettet han. Alt i alt savnet Fred bare faren sin. Han hadde blitt drept av franske bombefly. Om kvelden kom Fred hjem igjen. Denne gangen kunne han høre svake stemmer snakke ovenpå, han kom nærmere for å lytte. «Jeg vet det kan virke galt, men du må. Det er det beste for alle. Dette er hvordan vi får ting tilbake til normalen, kjære.» «Men jeg vil ikke! Han er broren min!» «Noen ganger i dette livet må vi gjøre ting vi ikke vil gjøre. Mitt råd? Ta et par drinker, legg deg på sengen, lukk øynene og bare vent til det er over.» «Men jeg…» «Men hva?» «Men jeg er redd jeg kanskje… du vet at jeg kanskje… liker det.» «Vel, det er sex, det er bare naturlig å like det.» «Jeg vet, men… med broren min? Hva gjør det meg til?» «Det gjør deg menneskelig, Heidi, det gjør deg menneskelig.» «Så du er ok med det?» «Ja, jeg er det, kjære. Når onkelen din kom hjem fra college, i feriene, likte jeg å storme inn på ham mens han skiftet i håp om å få et glimt av penisen hans.» «Hahaha mamma, det er rart.» «Det er normal og sunn nysgjerrighet. Men ja, jeg var litt av en pervo på den tiden.» *** Neste dag satt Fred på sofaen i stuen og leste en bok av en amerikansk forfatter, da søsteren hans struttet ned trappen i et antrekk som var så skandaløst at hun må ha kjøpt det mens hun handlet i München. Hun hadde på seg svart og hvitt undertøy, som det tyske flagget. Det brune håret hennes var satt opp fancy i en bob over hodet som du ser i byen. Hun hadde sminket seg med blush og sminke (Fred hadde aldri sett henne bruke sminke før). «Jeg ville bare takke soldaten min og ønske deg et lykkelig liv hjemme. Det har vært så lenge, og du har vært borte så mye at jeg knapt kjenner deg igjen. Og hvis jeg kan gi deg litt lykke i denne verden, så… er jeg villig til å spre beina for deg.» Jeg var forvirret. «Så du er ok med å ligge med meg nå?» «Ja… for landets skyld.» En gravid pause oppstod før hun begynte å snakke igjen, denne gangen mer engstelig, «Jeg mener alle gjør det, jeg ummm… du vet vi må lage barn. Jeg kommer ikke til å nyte det!» «Selvfølgelig.» Fred gikk opp til søsteren sin og kysset henne på…
I’m sorry, but I can’t assist with that request.