Forfatterens merknad: Konseptet bak denne historien er relativt enkelt, men mitt håp er å gi det mer dybde enn det vanligvis får. Det stemmer mer med min vanlige stil med langsom oppbygging og sterk belønning. Les del 1 hvis du ikke allerede har gjort det… eller les den på nytt hvis det er en stund siden. Jeg innser at del 2 er over 4 måneder forsinket, og for det beklager jeg. Men den er her nå. Og de vanlige ansvarsfraskrivelsene: alle karakterer er fiktive, likheter med virkelige personer/hendelser er rent tilfeldige, alle involverte er av lovlig samtykkende alder, osv.
Jeg var på dag fire uten strøm. Nok en gang hadde foreldrene mine enten glemt–eller ikke hatt råd til–å betale strømregningen. Ingen av delene ville overraske meg, og til syvende og sist spilte det ingen rolle. Resultatet var det samme. Det var ikke første gang jeg måtte klare meg uten. Det viser seg at du kan leve et semi-normalt liv selv uten strøm hjemme–trikset er å bruke det hvor enn du kan. Jeg ladet telefonen min på skolen. Vasket klærne mine hos Anders. Mikrobølget middagen min hvor jeg kunne og holdt den i en isolert pose til jeg var klar for den. Kjøpte nye batterier til den bærbare lanternen min. Ikke en ideell situasjon, men jeg klarte meg.
Men så ble jeg slått av inspirasjon. Kanskje det var en måte å snu dette til min fordel. Selv nå, bare noen uker etter mitt eksplosive engangsmøte med fru Hartsell, var jeg igjen fiksert på fru Karlsen. På noen måter, så het som fru Hartsell hadde vært, hadde hun bare forverret mitt desperate behov for kvinnen hun kalte bestevenn–den samme kvinnen jeg kjente som moren til min beste venn. Tross alt, fru Hartsell var beviset på at kvinner i deres alder kunne ønske meg, selv om jeg bare var en atten år gammel senior på videregående. Dessuten hadde fru Hartsell vært sikker på at jeg var fru Karlsens type… selv om jeg var ung. Jeg forsto fortsatt ikke helt hvorfor fru Hartsell oppmuntret meg til å forfølge fru Karlsen, som var gift med barn, men det gjorde hun. Jeg husket hennes råd levende: «Fortsett å flørte. Tilbring tid med henne borte fra Anders. Vær selvsikker, men ikke påtrengende. Viktigst av alt, vær tålmodig. Plant frøet i hennes sinn, og så se det vokse.»
Den vanskeligste delen av fru Hartsells råd var å tilbringe tid med fru Karlsen alene… men nå hadde jeg en mulighet. Hva om jeg brukte det at jeg ikke hadde strøm hjemme til min fordel? Det var slik jeg fant meg selv flytte inn i Karlsen-familiens hus. Det var en midlertidig flytting, men det skulle være nok. Både for å bo i et normalt hus… og for å forføre moren til min venn, som var en ekte MILF. Anders elsket ideen om å ha meg som romkamerat. Han rantet om alt det kule vi kunne gjøre sammen. Jeg forestilte meg at han ville være litt mindre godkjennende hvis han visste mitt virkelige mål, men jeg holdt kjeft og gikk med på hans begeistring. Anders’ foreldre trengte heller ikke mye overtalelse. De visste om min hjemmesituasjon og forsikret meg om at jeg var mer enn velkommen til å bo hos dem så lenge jeg trengte. Jeg kunne ta gjesterommet ned gangen fra Anders, så jeg ville til og med ha mitt eget rom. Jeg takket dem for deres generøsitet og lovet å ikke overstige min velkomst. «Bare lenge nok til å komme meg inn i buksene til fru Karlsen,» la jeg til stille for meg selv.
Mine egne foreldre så ikke ut til å bry seg i det hele tatt. Da jeg fortalte dem det, gryntet de i anerkjennelse og sa ingenting annet, selv når jeg advarte dem om at jeg kanskje ville være borte en god stund. Den første natten jeg tilbrakte i Anders’ hus, kunne jeg ikke motstå å ta et bilde av mitt nye rom og sende det til fru Hartsell. Gjett hvor jeg er. Hennes svar kom noen minutter senere: Det er Sydney sitt hus, ikke sant? Ja. Sendte jeg tilbake. Foreldrene betalte ikke strømregningen, så Karlsen-familien lot meg bo hos dem. Bør være mange sjanser til å være alene med fru Karlsen nå. Høres spennende ut. Min Sydney kunne trengt litt moro. Det kunne jeg også. Hold meg oppdatert? Jeg vil vite alle de saftige detaljene. Skal gjøre det. Lovet jeg.
Med det, slo jeg av lyset og krøp til sengs, men noen minutter senere summet telefonen min. Fru Hartsell igjen. Nysgjerrig, åpnet jeg meldingene mine og så at hun hadde sendt meg et bilde. Munnen min falt åpen. «Herregud!» hvisket jeg til meg selv. Bildet var tatt ovenfra og viste fru Hartsell liggende på en seng. Hun var splitter naken, og selv om ansiktet hennes ikke var synlig, var det ingen tvil om at det var hennes bryster og perfekte mage som var sentrert i bildet. Synet sendte hjernen min tilbake til natten på hotellet med henne. Måten hun så tilfeldig hadde kledd av seg foran meg… måten hun brukte sin tonede kjerne til å gni fitta på kuken min… hennes intense fokus og min intense glede… Jeg ble hard med en gang. Jeg var så fiksert på minnet at det tok meg et øyeblikk å legge merke til at fru Hartsells fitte var knapt synlig nederst i bildet. Og så enda et øyeblikk å legge merke til vibratorhodet på klitten hennes. Se hvor opphisset jeg allerede er, leste meldingen hennes. Søvn var nå det fjerneste fra tankene mine. Jeg rakte etter papirlommetørklene på nattbordet mitt og begynte å onanere, minner om fru Hartsell erstattet fantasier om fru Karlsen. Følte meg modig, åpnet jeg min egen telefonkamera og tok et bilde av kuken min som reiste seg fra kroppen min. Jeg sendte det til fru Hartsell, med bildeteksten Meg også. Jeg kom kort tid etter.
***
Livet hos Karlsen-familien var fantastisk. Foruten å ha strøm igjen, kunne jeg henge med min beste venn hele dagen. Dessuten føltes det å bo i deres hus som å bo i en herregård, komplett med hjemmelagde måltider og vaskeritjeneste. Jeg burde ha gjort dette for lenge siden. Kronen på verket, selvfølgelig, var å få se mye mer…
av fru Karlsen. Jeg måtte være forsiktig – Drew ville bli rasende hvis han tok meg i å begjære moren hans igjen – men jeg klarte ikke å ta øynene fra henne. Det lange svarte håret… de store brune øynene og det uskyldige husmor-smilet… for ikke å nevne de fyldige brystene og den beste MILF-rumpa jeg noen gang hadde sett. Fru Hartsells kommentar kom tilbake til meg: «Sydney har alltid hatt en fantastisk rumpe.» Amen til det. Fru Karlsens rumpe var så perfekt tonet at jeg knapt kunne motstå å klapse på den hver gang hun passerte innen rekkevidde. Jeg ville elsket å tilbringe en ettermiddag bak henne, gjøre ingenting annet enn å beundre utsikten. Selvfølgelig håpet jeg å gjøre mer enn bare å stirre. Nå som jeg hadde flyttet inn i Karlsen-familiens hjem, startet jeg forførelsen min på alvor. Jeg hadde ikke kommet noen vei i mine tidligere forsøk på å flørte med fru Karlsen, så med fru Hartsells veiledning, endret jeg taktikk. Jeg begynte å finne grunner til å støte på fru Karlsen oftere – tilby meg å hjelpe henne med oppvasken og klesvasken, spørre om jeg kunne hente noe til henne fra kjøkkenet når jeg gikk forbi henne i stuen, og så videre. Fru Karlsen virket behagelig overrasket over min hjelpsomhet, og tok gjerne imot min assistanse. Drew var ikke blind for hva jeg gjorde, men han antok at jeg bare var en smisker. Lite visste han hvor upure mine intensjoner var. Jeg startet komplimentene mine til fru Karlsen sakte, men de ble stadig mer flørtende. I stedet for å si at hun så pen ut, sa jeg at hun så god nok ut til å spise. I stedet for å kommentere hvor fin skjorten hennes var, sa jeg at ingen kvinne hadde bedre kurver enn henne. Fru Karlsen visste ikke hvordan hun skulle svare på mine bemerkninger – vekslet mellom å takke meg klosset og riste på hodet som om jeg hadde laget en dårlig vits. Men sammenlignet med hennes fullstendige ikke-reaksjoner fra før, virket det som fremgang. Fru Hartsell virket også å tro det: Hvis Sydney ikke godkjente, ville hun ha sagt fra nå. Fortsett slik. Og det gjorde jeg. Etter min første uke hos Karlsen-familien, hadde dynamikken min med fru Karlsen blitt elektrisk. Jeg visste at det var ensidig, men jeg kunne ikke hjelpe meg selv. Med hver flørtende linje, ønsket jeg fru Karlsen mer og mer. Jeg lengtet etter å rive klærne av fru Karlsen og herje med henne i timevis. Hvor godt ville det føles å trenge inn i hennes perfekte MILF-kropp… å se henne stønne av nytelse under meg… Mellom mine fantasier om fru Karlsen – og de X-rangerte tekstene fru Hartsell og jeg fortsatte å utveksle – føltes det som om jeg var fanget i en nesten konstant tilstand av kåthet. Selv når jeg var på skolen, fant jeg meg selv dagdrømme om fru Karlsens kropp, telle ned timene til jeg kunne se henne igjen den kvelden. Etter hvert som flere dager gikk, krysset mine kommentarer til fru Karlsen linjen fra flørtende til åpenlyst forelsket: «Hvis du var en jente i klassen min, ville jeg ha spurt deg ut for lenge siden,» «Jeg er så sjalu på herr Karlsen, som får gifte seg med en perfekt kvinne som deg,» og mange, mange flere. På dette tidspunktet tror jeg ikke hun brydde seg mye om mine kommentarer, og avskrev meg som en overdreven, men til syvende og sist ufarlig, flørt. Men en natt presset jeg det for langt. Det var en skoledag. Alle – eller så antok jeg – var i seng, inkludert meg selv. Jeg var i ferd med å sovne da jeg plutselig husket at jeg hadde glemt å gjøre ferdig matte-leksene mine. Jeg satte meg opp i panikk, klatret ut av sengen og gikk stille mot trappen – ryggsekken min var nede i stuen. Da jeg nærmet meg avsatsen, skjønte jeg at jeg kunne høre noe. En kvinne stønnet nedenunder. Uvirkelighet og håp fylte hjernen min. Det er ingen måte det kunne være fru Karlsen… kunne det? Forsiktig for ikke å lage en lyd, nådde jeg toppen av trappen og kikket inn i rommet nedenfor. Jovisst, fru Karlsen var faktisk nede i stuen, liggende på sofaen med et teppe og et glass vin. Men hun stønnet ikke. Hun så på TV… den sanne kilden til lyden. Jeg var skuffet, men så slo tanken meg: så fru Karlsen på porno? Og hvis hun gjorde det, ville jeg virkelig avbryte henne? Hun virket ikke utad kåt på noen måte, men kanskje hvis jeg fortsatte å se, ville jeg se noe… Jeg knuste den ideen. Jeg var ikke fornøyd med å observere fru Karlsen på avstand. Hvis hun så på porno, måtte jeg være der nede. Gi henne noe annet å tilfredsstille hennes behov. Og så, jeg snek meg stille ned trappene. TV-en kom til syne, og jeg så at selv om karakterene på skjermen ikke viste noe ekte hud, holdt de fortsatt på: en mann og en kvinne som lystig tilfredsstilte hverandre og stønnet i kor. Fru Karlsens øyne var låst på skjermen. Hun hadde fortsatt ikke lagt merke til min tilnærming. «Wow, de har det gøy, ikke sant?» sa jeg, og annonserte min tilstedeværelse til slutt. «Herregud!» ropte fru Karlsen, på en eller annen måte klarte hun å unngå å søle vin. «Lukas, du skremte vettet av meg!» «Beklager,» unnskyldte jeg meg raskt. «Jeg glemte å gjøre matte-leksene mine, så jeg måtte komme tilbake for dem. Jeg mente ikke å skremme deg.» «Det går bra,» sa fru Karlsen, fortsatt klamrende til brystet med den frie hånden. «Bare kanskje vær litt høyere på vei ned neste gang.» «Skal gjøre,» lovet jeg. Jeg gikk for å hente ryggsekken min fra nær en av lenestolene, og tok et øyeblikk for å ta inn fru Karlsen. Hun hadde på seg en t-skjorte – perfekt tilpasset for å fremheve hennes fyldige bryst, som vanlig – men den nedre halvdelen var for det meste dekket av teppet. Likevel, jeg så kanten av jeansen hennes stikke ut under. Så mye for å fange henne i en avkledd tilstand. Fru Karlsen hadde tatt øyeblikket til å pause det hun så på. De kjødelige lydene hadde stoppet, men hun hadde pauset det akkurat da TV-en fokuserte på kvinnens ansikt, og fremhevet hennes…
Ekstase. «Ser ut som du ser på noe bra,» sa jeg antydende. Fru Olsen ble flau. «Jeg lover at det ikke er det det ser ut som. Det er faktisk en veldig høykvalitets serie full av drama og spenning. Du kom bare inn på et ubeleilig tidspunkt.» «Jeg synes ikke det er ubeleilig. Jeg drømmer om å få deg til å stønne sånn hele tiden.» Ordene slapp ut av munnen min før jeg kunne stoppe meg selv. Det var først da jeg så uttrykket av sjokk hos fru Olsen at jeg innså at jeg endelig hadde gått for langt. «Hva sa du nettopp til meg, Lukas?» Å nei. «Ingenting, ingenting,» sa jeg, og prøvde raskt å trekke meg unna og komme meg til trappen. «Nei, du går ingen steder,» sa fru Olsen og stoppet meg. «Jeg er ganske sikker på at jeg hørte hva du sa. Og du har ingen rett til å si sånt, Lukas. Du er bare en gutt, for pokker! Du burde ikke engang tenke på sånne ting!» Nå var det min tur til å bli indignert. «Jeg er ikke en gutt. Jeg er atten. Jeg er like mye voksen som deg!» Fru Olsen fnyste. «Knapt. Du kan være voksen juridisk sett, men det er det. Du går fortsatt på videregående, for guds skyld.» «Jeg er voksen på alle måter som teller,» svarte jeg. Før min natt med fru Hansen, ville jeg aldri vært så dristig. Men nå visste jeg at jeg hadde rett. «Dessuten, jeg vedder på at du hadde de samme tankene da du var atten.» Det tok litt av vinden ut av seilene til fru Olsen. «Kanskje,» innrømmet hun. «Men jeg var aldri respektløs nok til å dele dem, spesielt ikke rundt mine eldre. Du burde vite bedre. Og hva ville Andreas tenkt?» «Andreas trenger ikke å vite det,» svarte jeg, men jeg visste at jeg hadde gått for langt. Jeg tok et dypt pust. «Se, jeg beklager, fru Olsen. Jeg kan bare ikke hjelpe det. Du er så jævla sexy at jeg ikke kan holde ut. Å være rundt deg får meg til å miste kontrollen.» Min bekjennelse hang i luften. Jeg visste at jeg for lengst hadde passert anstendighetens grense, men jeg brydde meg ikke. Det var en enorm lettelse å endelig fortelle fru Olsen hvordan jeg følte om henne. Selv om hun kastet meg ut av huset, ville jeg i det minste ikke lenger være fylt av hemmelig lyst. Men fru Olsen overrasket meg. Hun lo. «Lukas, du tenker ikke virkelig på meg på den måten,» sa hun, og holdt opp hånden da jeg begynte å protestere. «Nei, jeg er sikker på at du tror du gjør det, men det er bare hormonene dine som snakker. Du er i en alder hvor hormonene dine er sterkere enn din sunne fornuft. Du fikserer på en kvinne og plutselig er hun alt du kan tenke på. Jeg husker hvordan det var å være i den alderen.» Fru Olsen falt inn i minnene sine et øyeblikk før hun fortsatte. «Se. Det er smigrende at du har et crush på meg, men det er ikke ekte. Ikke egentlig. Jeg er altfor gammel for deg. Du innser det bare ikke ennå.» «Fru Hansen syntes ikke hun var for gammel for meg,» svarte jeg. Fru Olsen hadde kanskje ikke innsett hvor intime fru Hansen og jeg var, men hun hadde sett hvor skamløst fru Hansen flørtet med meg da vi først møttes. Fru Olsen sukket. «Lori liker å jage ting hun ikke burde. Det betyr ikke at det er riktig. Men nok om dette. Du har fått ryggsekken din. Tid for deg å gå tilbake til sengen. Og for meg å glemme at denne samtalen noen gang har skjedd.» Hennes tone indikerte at vår utveksling var over. Jeg nikket lydig og gikk mot trappen. Men da jeg nådde bunnen, bestemte jeg meg for å få siste ordet: «Kanskje du har rett. Kanskje det bare er hormonene mine. Men du er fortsatt den mest sexy kvinnen jeg kjenner, fru Olsen. Du kan ikke klandre meg for å vise min takknemlighet.» Men fru Olsen hadde gått videre. «God natt, Lukas,» sa hun, ristet på hodet og tok en slurk av vinen sin. Jeg gikk tilbake til rommet mitt og prøvde å fokusere på leksene mine som jeg nesten hadde glemt. *** Til tross for å ha blitt irettesatt av fru Olsen, følte jeg aldri at jeg var i trøbbel for min glipp av tungen. Ikke egentlig, uansett. Faktisk økte fru Olsens avvisning bare min dristighet i å flørte med henne. Jeg var fortsatt forsiktig med å holde meg i skinnet når andre var rundt–spesielt Andreas–men når vi var alene, sluttet jeg å bry meg om dumme ting som anstendighet. I løpet av de neste ukene ble kommentarene mine til fru Olsen mer eksplisitte. En natt mens vi lagde biffer sammen, annonserte jeg at hun var velkommen til å smake på kjøttet mitt når som helst. Senere, mens jeg hjalp til med klesvasken, foreslo jeg å legge til klærne hun hadde på seg i vaskemaskinen også–for effektivitetens skyld, selvfølgelig. Og så min personlige favoritt: å legge en klistrelapp til hennes «Verdens Beste Mor» vinglass, og forvandle det til å lese «VerdensSEXIESTEMor». Fru Olsen rev den av i en fart, men jeg hadde fanget det morsomme smilet på ansiktet hennes først. Som alltid tok fru Olsen disse øyeblikkene med fatning, avviste meg med et hoderist eller en kommentar om ukontrollerbare hormoner. Likevel, som fru Hansen påpekte, stoppet fru Olsen meg aldri heller. Jeg tror hun liker oppmerksomheten. Fru Hansen hadde sendt meg en melding. Tror du jeg virkelig har en sjanse med fru Olsen? Noen sekunder senere, hennes svar: Ja. Og så en annen antydende selfie med bildeteksten, Her er noe å komme deg gjennom i mellomtiden. Jeg svarte med en video som viste hvor mye jeg satte pris på det. *** Akkurat da jeg hadde slått meg helt til ro med å bo hos familien Olsen, sendte foreldrene mine meg en melding ut av det blå: strømmen var tilbake. En del av meg hadde håpet at strømmen vår aldri ville komme tilbake. Jeg ville bare tilbringe resten av mitt siste år på videregående med å bo hos familien Olsen og holde meg unna mitt eget hjem helt. Eller i det minste til jeg hadde kommet lenger med fru Olsen. Men nå var min forførelsesfremgang i fare. Jeg vurderte å late som om jeg aldri hadde mottatt meldingen, men jeg visste at jeg ikke kunne utsette det for alltid.
Herr Hansen spurte meg fortsatt fra tid til annen om det var noen oppdateringer om hjemmesituasjonen min. Jeg mistenkte at det å la meg bli så lenge som jeg hadde, var mer enn han hadde regnet med… selv om jeg hadde prøvd å være en god husgjest. Jeg fortalte først til Erik om den gjenopprettede strømmen. Han svarte med et dempet «åh,» og jeg visste umiddelbart at han ville støtte at jeg ble lenger. Jeg fortalte ham om planene mine om å spørre foreldrene hans om å fullføre skoleåret hos dem, og han var helt for det. Han hadde bare én betingelse: «slutt å tilbringe så mye tid rundt moren min. Jeg vet at du hjelper til med husarbeidet, men det er rart. Dessuten er hun vant til å gjøre husarbeid selv. Hun klarer seg fint.» Jeg løy og sa at jeg skulle kutte ned. Jeg delte nyheten med resten av familien den kvelden til middag–sammen med håpet mitt om at jeg kunne bli uansett. Som alltid var Eriks søster en ikke-entitet, uten noen mening hverken den ene eller andre veien. Overraskende nok var fru Hansen åpent støttende til ideen: «Det har vært hyggelig å ha et ekstra par hender som hjelper til i huset.» Herr Hansen virket nølende, men med den åpne støtten fra sønnen og kona, ga han etter. «Selvfølgelig, Lukas, du kan bli resten av skoleåret hos oss. Jeg er sikker på at det ikke er lett å bo i et hjem som ditt. Bare for å være klar, når du er ferdig med skolen, må du finne ditt eget sted. Forstått?» «Ja, sir,» lovet jeg. «Takk, sir.» Med det avklart, sendte jeg en melding til foreldrene mine om at jeg var glad for å høre at de hadde fått tilbake strømmen… men at det ville være lettere for meg å bare bli hos familien Hansen til jeg var ferdig med skolen. Jeg nølte og la til at jeg ville være glad for å besøke hvis de ønsket det. Jeg håpet de ikke ville det.
***
Høstsemesteret gikk raskt. Og likevel, etter hvert som ukene fløy forbi, følte jeg meg ikke nærmere å forføre fru Hansen. Jeg hadde fortsatt med min eksplisitte flørting, men hver gang jeg prøvde å gå videre, avviste hun meg. Jeg ’tilfeldigvis’ strøk hendene hennes mens vi lagde mat. Jeg tilbød en vennlig kroppsmassasje når hun snakket om stramhet i musklene. Jeg lot til og med døren stå på gløtt mens jeg masturberte om natten, i håp om at hun skulle gå forbi og kikke inn. Men ingenting. Enhver berøring, antydet eller faktisk, førte til en irettesettelse om «hender for deg selv, mister». Og hun kom aldri innom rommet mitt om natten heller. Den ene gangen jeg presset fysisk kontakt videre–gnidde foten hennes under bordet med min egen til middag–ga fru Hansen meg et så alvorlig blikk at jeg var redd jeg hadde ødelagt sjansene mine med henne helt. Det var først den helgen da hun ba om hjelp med klesvasken at jeg begynte å flørte igjen. Fru Nilsen forsikret meg imidlertid om at jeg gjorde det helt fint med forførelsen. Vi hadde holdt kontakten, samtalene våre en blanding av sexting og råd for å komme videre med fru Hansen. Jeg hadde innsett at fru Nilsen likte forførelsen av fru Hansen like mye som jeg gjorde. Med hensyn til at forførelsen stanset opp, hadde fru Nilsen ett råd: Vær tålmodig. Du tror kanskje ikke du gjør fremgang, men hver dag du er rundt Ingrid, gjør du det. Du må bare være der når det rette øyeblikket kommer.